Året er 2005, fugla skal spille cupfinale for første gang på en evighet (20 år for å være nøyaktig). Vi hadde slått enga i semifinalen, alt var perfekt. Vi har fått Molde som motstander i finalen, noe som for meg var supert siden jeg bor i Molde. Blir på en måte et lite hatoppgjør for meg som er fuglamann i rosenes by.

Helga er helt perfekt, jeg tilbringer hele fredagen og hele lørdagen i teltet på torget sammen mine fugla-brødre. Et helt supert opplegg alt sammen. Selv i dag 12 år etter tenker jeg på hvor kul festen fredagen og lørdagen var.

Så kommer søndagen, er oppe før sola omtrent. Kommer meg ned til Lillestrøm for å være på plass når teltet åpner, dette er jo dagen jeg har venta på i alle år. Lillestrøm skal endelig spille cupfinale, og vi kan bli norgesmestere på bekostning av Molde. Det var en herlig tanke for meg.
Timene flyr fort unna, og det er straks tid for bussene å kjøre innover til Ullevål. Mykle hadde selvfølgelig klart å overtale meg til å bli ansvarlig for en av bussene, men det var greit det, humøret kunne jo ikke blitt bedre.

Vi kommer oss på plass på Ullevål etter hvert, og kampen begynner. Det kryr av LSK-supportere over alt, at vi fint hadde 2/3 deler av stadion tviler jeg ikke på.
Molde leder til pause, hva f… er det som skjer da? Molde som skulle kvalik for å beholde plassen i Tippeligaen bare dager etter finalen. Vi kunne ikke tape dette?

Etter pause ser det bedre ut for oss, Khaled Mouehli scorer og det står 1-1. Kom igjen fugla, bare ett til nå så tar vi dette….
Men neida, Molde scorer f…. igjen!!!!
Dette holder bare ikke, vi MÅ klare dette. Jeg klarer ikke tanken ved å dra tilbake til Molde å bli tynt av hele byen, jeg orker det bare ikke.

Så, på overtid i andre omgang scorer vi utligninga igjen, jaaaaaaaaaa. “Legenden” Sundgot svikter oss ikke. Ekstraomganger kan vi leve med så lenge vi vinner.
Men ikke f….. Molde scorer både 3-2 og 4-2 og vinner kampen. Jeg sitter igjen i svingen, jeg er helt tom. Åssen i h…. kunne dette skje???

Svingen tømmes mer og mer, men jeg sitter der med huet i henda og tårene triller, skuffelsen er så enorm at jeg har ikke ord.
Noen kommer og tar meg på skuldra og sier: “burde ikke du komme nå, bussene må dra”

Kommer meg ut i bussen igjen, turen tilbake til Lillestrøm var lang, jævlig lang. Ville bare komme meg fram og drukne sorgene med øl i teltet. Ville glemme hele denne drittdagen. Det blir noen øl i teltet, og de som kjenner meg vet at noen ikke er 2-3 stk.

Men så skjer det noe som gjør at dagen ender opp med å bli helt fantastisk. For stemninga i teltet tar seg sakte men sikkert opp, og humøret kommer litt og litt oppover. Jeg klarer i det minste å smile litt igjen. Spillerne og Rösler dukker opp på scenen, og ordene Uwe sier klarer jeg aldri glemme:

”Dere lager et hælvetes liv og trøkk når vi taper, jeg tør faen ikke tenke på hva som skjer den dagen vi vinner”

Dette er ord som har brent seg fast i meg. Dette er det vi i alle år har sagt, “FUGLA TIL VI DØR”
For maken til stemning det blei det kvelden til tross for et tap, vi er og blir en gjeng med fantastiske mennesker. Jeg kunne ikke vært mer stolt over å være fugl.

En gang fugl, alltid fugl


Jørn Didriksen

Leder i Bøffelberget Lillestrøm - Tlf: 461 30 534 - E-post: post@boffelberget.no

Loading...